Margrethe Rundtomkring

De som kjenner meg, vet at jeg er veldig dårlig til å få ting gjort. Mange fine planer, men dårlig til å gjennomføre. Jeg tror jeg har begynt på en dagbok 7 ganger, men måtte gitt opp hver gang. Du skjønner, det er ikke det at jeg ikke liker å skrive, jeg bare glemmer å sette meg ned. Og nå har det skjedd igjen. Jeg hadde stort mot når jeg bestemte meg for å lage denne bloggen (selv om det egentlig var et desperat forsøk på å få kontakt med noen av mine medstudenter før jeg dro fra gamlelandet). Desverre har jeg fulgt opp dårlig, så derfor kommer det en liten oppdatering.

Dette er noe av det som har skjedd siden sist:

Jeg har studert ferdig i Vietnam, og sagt hadet til noen supre mennesker.
Jeg har reist i 6 uker etter eksamen, i Vietnam, Laos, Kambodsja, og litt i Thailand. (Dra til Laos folkens)
Jeg har vallet rundt i fjellet i Vietnam, og blitt tvunget i risvin av ei gammel minoritetsgruppedame. Jeg måtte også synge I vømmøladala der va d en gjeng, og La det swinge.
Jeg har hatt verdens galeste kveld på byen i Laos (tenk gale musikkvideoer, gammel dame og en munk, masse øl, cotton fields back home, linedancing, nyrike Laosianske ungdommer, verdens bruneste pub, og vår alles kjære eksmunk som dro oss med på hele greia!
Jeg har fått reisemage, og måtte tatt med Cecilie på kinesisk medisinsykehus i Kambodsja, så hun kunne få intravenøs næring og naturmedisin, for så syk ble hun (hun ble frisk, hurra).
Jeg har fremdeles ikke blitt kvitt ørebetennelsen (sa noen kronisk?).
Jeg har tilbragt fire dager alene i Bangkok, og funnet ut at storbyer faktisk ikke er så ille.
Jeg har feira jul i Hegra med min kjære familie, og bursdag og nyttår i Trondheim, med mine kjære venner.

Dette skjer framover:

Jeg har bestemt meg for å ta Global 2 i Oslo (selvstudium, så jeg kan bo hvor jeg vil), derfor må jeg dit 4-5. januar og 10-12. januar.
Jag skal til Cuba i tre uker (reiser 13. januar, kommer hjem 6. februar)
Jeg skal besøke Guro I london, og Cecilie i Wales (Guro flytter i januar, Cecilie i mars).
Jeg skal (forhåpentligvis) skaffe meg jobb og tjene litt penger.

Såh.. Da vet dere alt dere trenger å vite. Skulle det være mer er det lov å invitere meg med på noe nytt, spennende og interessant (evt kafe el kino) når jeg kommer hjem fra Cuba.

Vi jabbes.

Altså, nå er det på tide med en liten oppdatering angående min helse her nede i Vietnam. Som de fleste som kjenner meg vet, har jeg en tendens til å få skader og rare infeksjoner når noe nytt og spennende skjer, som ofte hindrer meg i å delta aktivt i dette nye og spennende (russetid, språkreise, juleball, osv osv osv). Studietur til Vietnam er selvsagt ingen unntak. Jeg begynner med begynnelsen.

Få dager etter jeg kom hit (husker ikke akkurat når, men det var den første hele uka, og jeg hadde bare rukket meg på stranden en gang), var jeg på vei bort til det andre hotellet (vi er fordelt på to hotell) for å dra på besøk til mine fantastiske nye venninner, Miriam og Ida. Jeg var litt usikker på veien, og følte meg veldig stolt når jeg innså at jeg faktisk var i rett gate, og at hotellet var ti meter unna... Men akk, akkurat når jeg kjente gleden inni meg, klarte jeg å snuble og tryne noe helt infernalsk. Hele venstre legg ble heftig skrapet opp, og hadde det ikke vært for Idas desinfisernde servietter, hadde det nok blitt en infeksjon eller to også. Så ille var det, at folk trodde jeg hadde vært med i en motorsykkelulykke når de så det. Jeg måtte gå med bandasje i to uker.

Så kom det en dag hvor jeg var så glad. Såret mitt begynte å se bra ut, og jeg tenkte med mot i brystet at 'i morgen, i morgen kan jeg endelig dra og bade igjen'. Selvsagt straffer sånn optimisme seg bestandig, og jeg ble nok nødt til å bite ordene i meg. Den kvelden var nemlig Margrethe ute på byen (som seg hør og bør), og Margrethe tok så en motorsykkel hjem sammen med Anders (som forresten har bursdag i dag - Gratulerer med dagen Anders!!!!). Når Jeg gikk av motorsykkelen, kjente jeg noe som gjorde noe helsikkes vondt på den høyre leggen min, og så ned for å se et stort brennmerke, med avflerret hud og det hele. Selvsagt var vår alles kjære i den tilstanden man ofte er i når man vender hjem fra byen, så istedet for å se nærmere på saken, gikk jeg opp og la meg. Dagen etterpå var sjokket stort, når jeg oppdaget det fantastiske brennmerket på leggen min. Visstnok er dette en så vanlig skade å få, at det kalles en asian tattoo (that's right folks, I have a tattoo). De to første dagene renset jeg det selv, og bandasjerte etter beste evne, men den tredje dagen dro jeg til sykehuset og fikk det renset med jod og bandasjert skikkelig. jeg fikk også tre medisiner på resept, blandt annet skikkelig sterk smertestillende, selv om det ikke var spesielt vondt. Barbro, min snille hjelpedame her i Hoi An, sa at jeg ikke trengte å ta noen av medisinene, men at jeg kunne ta de ut uansett, ettersom jeg får det igjen på reiseforsikring. Dette var også tilfeldigvis den første dagen jeg snakket med mine kjære foreldre siden jeg kom hit. Den telefonsamtalen foregikk ca sånn:

"hei Margrethe, hvordan går det med deg?"
"joda, veldig bra. Har vært på sykehuset i dag"
"på sykehuset??"
"jadda, er ikke no farlig, må dit for å komme til lege"
"jaha, hvorfor måtte du det?"
"jeg tryna og skrapte opp hele leggen min, og så brente jeg meg på en motorsykkel"
"motorsykkel??"
"ja, det er liksom taxiene her det, vi sitter på med de hele tiden, ikkeno farlig"
"nehei..."
"hvordan går det hjemme?"
.....

Hvis man kjenner til min mors skeptisisme ovenfor motorsykler, skjønner man at dette miligens ikke var den mest betryggende informasjonen å få servert.

Så var tiden inne for en helgetur til Nha Trang (7-10 september). Brannsåret så mye bedre ut, og saltvann er jo som vi alle vet desinfiserende, så nå skulle det bades. på fredag dro vi (jeg, Annikken, Miriam og Eline) på båttur ut til fire øyer utenfor Nha Trang. På programmet sto blandt annet snorkling, akvarium og floating bar (der vi faktisk fløt rundt med baderinger rundt oss og drakk skikkelig dårlig vin). Vi hadde en dtirbra dag, og på kvelden dro vi ut og møtte noen folk vi møtte på båtturen (blandt annet et kjempetrivelig slovensk par som jeg FREMDELES ikke har skrevet mail til.. fy skamme seg). Jeg kjente at øret mitt var litt rart, men tenkte med meg selv at det bare var innbilning. MEN, på lørdagen var det blitt verre. Øret mitt var opphovnet og jævlig, og det kom verk ut. Jeg hadde fått ørebetennelse!! Hva verre var, vi skulle ikke hjem før på søndag (nattbuss til mandag morgen), så jeg kom ikke til å komme meg til lege før mandag morgen. Natt til søndag sov jeg toppen en time, og søndag var en jæveldag uten like. Med torden og regn var lufttrykket sinnsykt, og øret mitt gjorde tusen ganger verre. Takket være Annikken og Helene sine smertestillende kom jeg meg igjennom turen, og fikk faktisk sovet en god del på bussen hjem. Mandagsmorgen dro jeg og Annikken rett til legen, og jeg fikk meg antibiotika og betennelsesdempende. Da skulla man tro at livet var godt igjen...

Men dengang ei. Antibiotikakuren var på fem dager, noe jeg syntes hørtes lite ut, men de gir jo ut så sterke kurer her at det går sikkert bra. Tenkte jeg. Gikk på medisin mandag-fredag, men øret føltes fremdeles rart ut. Lørdag - fremdeles hovent, Søndag - ennå verre.. I dag (mandag) ille. Så nå skal snille Barbro fra kulturstudier bli med meg til en autralsk lege i Da Nang klokka to, så jeg kan få en ny kur (og da skal jeg kreve ti dager).

Det var altså den historien. Siden jeg kom hit har jeg vært konstant skadet eller syk. Regner med jeg blir frisk akkurat i tide til regn- og flomsesongen, som starter om ca tre uker.

Da er det ei uke siden jeg dro, men det føles ut som en evighet, for jeg har opplevd så sinnsykt mye. Hadde egentlig tenkt å laste opp noen bilder nå, men jeg har klart å ta med feil kabel til fotoapparatet mitt, så jeg får ikke lagt de over. Heldigvis er det en plass her som legger over bilder fra minnekort til data-cd for meg, så jeg skal levere inn minnekortet om noen dager, når det er fullt. I mellomtiden får dere ta til takke med mine beskrivelser.

Altså, kom til Saigon (Ho Chi Minh) på torsdagskvelden, og sjekket inn på hotell der. Den byen er helt sinnsyk, og må bare oppleves. Det er 8 millioner innbyggere, og 3,5 millioner motorsykler/scootere. ALLE kjører rundt med de i byen, og ingen stopper for noen ting. Skulle vi over gaten, måtte vi bare gå, så kjørte de rundt oss. Trikset var å gå sakte, så de så hvor vi kom til å gå, og hadde mulighet til å kjøre unna. Spiste helt fantastisk mat på en fortausrestaurant. Osv osv osv, bla bla bla.

Anyway, fredagen tilbragte vi i Saigon. Vi dro og så på co chi (stavingen her er jeg ikke sikker på) tunnellene. Det var der de vietnamesiske soldatene holdt til under krigen, og de tunellene er helt fantasiske. De er laget veldig små, så det er nesten umulig for noen på vår størrelse å komme igjennom. Dette gjorde det umulig for amerikanerne å komme seg ned i tunnellene. Genialt.

Kom til Hoi An På fredagskvelden, og her er livet fantastisk. Det bor 40 000 folk her, og de er trivelige alle sammen (ja, altså, de jeg har møtt iallfall). Skoleveien min er helt fantastisk. Jeg sykler ved vannet, forbi rismarker og stråhytter, og alle ungene som bor her kommer ut og roper hello når vi sykler forbi. De syns det er veldig stas med hvite folk. Folk kommer også bort til oss på gata og sier at vi er pene fordi vi er hvite, og vil ta på oss osv osv. De spør også bestandig først hva vi heter, og så hvor gamle vi er. Det er frodi her referer man ikke til du, eller til navn, men til status. Altså, hvis jeg snakker med en dame som er ca i en alder hvor hun kunne vært moren min, sier hun for eksempel ”datter bli med mor for å se butikk”. Da vil hun at jeg skal komme og se på varene hennes. Helt annerledes enn hjemme. Jeg har også blitt veldig flink til å prute, noe som er veldig (!!!!!!!!!!) nyttig. Folk er veldig pågående for å selge ting, og det er to hovedtaktikker. Det er ”jeg er bestevennen din”, som går ut på at de innsmigrer seg, gir oss masse komplementer, og spør oss masse om familie og norge osv osv, selv om ingen her vet hvor det ligger engang. (men, 95% kan lese og skrive her, og det er et veldig høyt tall). Det andre taktikken er ”stakkars meg”. Da syter og klager de over at de ikke har solgt noe, at jeg kjøpte av venninna deres, og at de må få solgt bare en ting i dag. Et gullkorn jeg fikk servert på stranda: ”open your heart and open your wallet”.

Ellers er folk kjempetrivelige, jeg har blitt godt kjent med en del folk her, og hun jeg bor sammen med er kjempetrivelig, selv om jeg ikke ser så fryktelig mye av henne. Vi har havnet blant litt forskjellig folk, men vi har det veldig koselig sammen. Jeg har kjøpt meg flunkende ny sykkel til 400kr, med korg, og lås, og lys, og klokke. Det er forresten masse tuting her. Her har nemlig hver enkelt ansvar for at andre vet de er i trafikken, så berting blir brukt som en slags ”her kommer jeg, ikke kjør inn meg”. Det er ikke sett på som frekt, så jeg har allerede blitt veldig flink til å plinge når jeg skal forbi noen.

Foreleseren vi har nå er helt fantastisk. Han er en professor fra Israel, som har engelsk som fjerdespråk (!), og snakker vietnamesisk. Han er helt fantastisk flink, og drar oss skikkelig inn i forelesningene. Nå driver vi og lærer litt om vietnamesisk kultur, og så skal vi snart begynne på gruppeoppgave.

Men, dette ble en lang mail. Jeg må bare nevne at vi har vært på sykkeltur på landsbyen i dag, og der var de virkelig ikke vant til å se hvite folk. Vi ble en attraksjon. Utenom det er strana her helt vidunderlig, og jeg har fått nappet hår på leggene og formet øyenbrynene med sytråd. Det funker faktisk veldig bra, og de er flinke her.

Så vet dere litt hvordan jeg har det, så skal jeg se om jeg får sendt iveg bilder etter hvert.

Margrethe i Vietnam (høres fremdeles rart ut)

PS: Veldig hyggelig å høre fra folk i Norge, så det er bare å sende mail.

Ja, da sitter jeg her. Klokka er halv tolv, alt er pakket, og jeg er snart ferdig med å legge over musikk på min splitter nye mp3spiller, som jeg måtte kjøpe i dag (legg merke til det folkens - i DAG) etter at den jeg kjøpte for under tre måneder siden fant det for godt å konke i går, og ingenting av det de hjelp-folka sa jeg måtte gjøre funka. Jeg må si... Det er utrolig vanskelig å legge over over 30GB musikk OG pakke alt man skal ha med på en dag.. I tillegg mistet jeg masse musikk som jeg har fått i fra andre folks pc'er, og som jeg nå rett og slett må klare meg uten...

Utenom det gleder jeg meg.. Er ikke fremme i Hoi An før fredag, så jeg regner med jeg er ganske utslitt innen da, men jeg skal prøve å komme meg på nettet etter hvert og sende ut noen bilder til folk /sånn som jeg har lovt).

God natt

Ja, da er det bare en og en halv uke igjen til jeg drar.. Begynner å kjenne nervene nå. I dag må jeg pakke alle tingene mine og flytte ut av leiligheten min, og i løpet av uka må jeg skrive oppgaven vi skal skrive og handle inn masse småtteri jeg kommer til å trenge.. (sa noen utsette alt til siste liten?)

• nervøs*

Jaja.. Det er vel ikke så mye mer å si nå.. Gleder meg til å komme meg iveg!