Aug 2006

Da er det ei uke siden jeg dro, men det føles ut som en evighet, for jeg har opplevd så sinnsykt mye. Hadde egentlig tenkt å laste opp noen bilder nå, men jeg har klart å ta med feil kabel til fotoapparatet mitt, så jeg får ikke lagt de over. Heldigvis er det en plass her som legger over bilder fra minnekort til data-cd for meg, så jeg skal levere inn minnekortet om noen dager, når det er fullt. I mellomtiden får dere ta til takke med mine beskrivelser.

Altså, kom til Saigon (Ho Chi Minh) på torsdagskvelden, og sjekket inn på hotell der. Den byen er helt sinnsyk, og må bare oppleves. Det er 8 millioner innbyggere, og 3,5 millioner motorsykler/scootere. ALLE kjører rundt med de i byen, og ingen stopper for noen ting. Skulle vi over gaten, måtte vi bare gå, så kjørte de rundt oss. Trikset var å gå sakte, så de så hvor vi kom til å gå, og hadde mulighet til å kjøre unna. Spiste helt fantastisk mat på en fortausrestaurant. Osv osv osv, bla bla bla.

Anyway, fredagen tilbragte vi i Saigon. Vi dro og så på co chi (stavingen her er jeg ikke sikker på) tunnellene. Det var der de vietnamesiske soldatene holdt til under krigen, og de tunellene er helt fantasiske. De er laget veldig små, så det er nesten umulig for noen på vår størrelse å komme igjennom. Dette gjorde det umulig for amerikanerne å komme seg ned i tunnellene. Genialt.

Kom til Hoi An På fredagskvelden, og her er livet fantastisk. Det bor 40 000 folk her, og de er trivelige alle sammen (ja, altså, de jeg har møtt iallfall). Skoleveien min er helt fantastisk. Jeg sykler ved vannet, forbi rismarker og stråhytter, og alle ungene som bor her kommer ut og roper hello når vi sykler forbi. De syns det er veldig stas med hvite folk. Folk kommer også bort til oss på gata og sier at vi er pene fordi vi er hvite, og vil ta på oss osv osv. De spør også bestandig først hva vi heter, og så hvor gamle vi er. Det er frodi her referer man ikke til du, eller til navn, men til status. Altså, hvis jeg snakker med en dame som er ca i en alder hvor hun kunne vært moren min, sier hun for eksempel ”datter bli med mor for å se butikk”. Da vil hun at jeg skal komme og se på varene hennes. Helt annerledes enn hjemme. Jeg har også blitt veldig flink til å prute, noe som er veldig (!!!!!!!!!!) nyttig. Folk er veldig pågående for å selge ting, og det er to hovedtaktikker. Det er ”jeg er bestevennen din”, som går ut på at de innsmigrer seg, gir oss masse komplementer, og spør oss masse om familie og norge osv osv, selv om ingen her vet hvor det ligger engang. (men, 95% kan lese og skrive her, og det er et veldig høyt tall). Det andre taktikken er ”stakkars meg”. Da syter og klager de over at de ikke har solgt noe, at jeg kjøpte av venninna deres, og at de må få solgt bare en ting i dag. Et gullkorn jeg fikk servert på stranda: ”open your heart and open your wallet”.

Ellers er folk kjempetrivelige, jeg har blitt godt kjent med en del folk her, og hun jeg bor sammen med er kjempetrivelig, selv om jeg ikke ser så fryktelig mye av henne. Vi har havnet blant litt forskjellig folk, men vi har det veldig koselig sammen. Jeg har kjøpt meg flunkende ny sykkel til 400kr, med korg, og lås, og lys, og klokke. Det er forresten masse tuting her. Her har nemlig hver enkelt ansvar for at andre vet de er i trafikken, så berting blir brukt som en slags ”her kommer jeg, ikke kjør inn meg”. Det er ikke sett på som frekt, så jeg har allerede blitt veldig flink til å plinge når jeg skal forbi noen.

Foreleseren vi har nå er helt fantastisk. Han er en professor fra Israel, som har engelsk som fjerdespråk (!), og snakker vietnamesisk. Han er helt fantastisk flink, og drar oss skikkelig inn i forelesningene. Nå driver vi og lærer litt om vietnamesisk kultur, og så skal vi snart begynne på gruppeoppgave.

Men, dette ble en lang mail. Jeg må bare nevne at vi har vært på sykkeltur på landsbyen i dag, og der var de virkelig ikke vant til å se hvite folk. Vi ble en attraksjon. Utenom det er strana her helt vidunderlig, og jeg har fått nappet hår på leggene og formet øyenbrynene med sytråd. Det funker faktisk veldig bra, og de er flinke her.

Så vet dere litt hvordan jeg har det, så skal jeg se om jeg får sendt iveg bilder etter hvert.

Margrethe i Vietnam (høres fremdeles rart ut)

PS: Veldig hyggelig å høre fra folk i Norge, så det er bare å sende mail.

Ja, da sitter jeg her. Klokka er halv tolv, alt er pakket, og jeg er snart ferdig med å legge over musikk på min splitter nye mp3spiller, som jeg måtte kjøpe i dag (legg merke til det folkens - i DAG) etter at den jeg kjøpte for under tre måneder siden fant det for godt å konke i går, og ingenting av det de hjelp-folka sa jeg måtte gjøre funka. Jeg må si... Det er utrolig vanskelig å legge over over 30GB musikk OG pakke alt man skal ha med på en dag.. I tillegg mistet jeg masse musikk som jeg har fått i fra andre folks pc'er, og som jeg nå rett og slett må klare meg uten...

Utenom det gleder jeg meg.. Er ikke fremme i Hoi An før fredag, så jeg regner med jeg er ganske utslitt innen da, men jeg skal prøve å komme meg på nettet etter hvert og sende ut noen bilder til folk /sånn som jeg har lovt).

God natt

Ja, da er det bare en og en halv uke igjen til jeg drar.. Begynner å kjenne nervene nå. I dag må jeg pakke alle tingene mine og flytte ut av leiligheten min, og i løpet av uka må jeg skrive oppgaven vi skal skrive og handle inn masse småtteri jeg kommer til å trenge.. (sa noen utsette alt til siste liten?)

• nervøs*

Jaja.. Det er vel ikke så mye mer å si nå.. Gleder meg til å komme meg iveg!