Sep 2006

Altså, nå er det på tide med en liten oppdatering angående min helse her nede i Vietnam. Som de fleste som kjenner meg vet, har jeg en tendens til å få skader og rare infeksjoner når noe nytt og spennende skjer, som ofte hindrer meg i å delta aktivt i dette nye og spennende (russetid, språkreise, juleball, osv osv osv). Studietur til Vietnam er selvsagt ingen unntak. Jeg begynner med begynnelsen.

Få dager etter jeg kom hit (husker ikke akkurat når, men det var den første hele uka, og jeg hadde bare rukket meg på stranden en gang), var jeg på vei bort til det andre hotellet (vi er fordelt på to hotell) for å dra på besøk til mine fantastiske nye venninner, Miriam og Ida. Jeg var litt usikker på veien, og følte meg veldig stolt når jeg innså at jeg faktisk var i rett gate, og at hotellet var ti meter unna... Men akk, akkurat når jeg kjente gleden inni meg, klarte jeg å snuble og tryne noe helt infernalsk. Hele venstre legg ble heftig skrapet opp, og hadde det ikke vært for Idas desinfisernde servietter, hadde det nok blitt en infeksjon eller to også. Så ille var det, at folk trodde jeg hadde vært med i en motorsykkelulykke når de så det. Jeg måtte gå med bandasje i to uker.

Så kom det en dag hvor jeg var så glad. Såret mitt begynte å se bra ut, og jeg tenkte med mot i brystet at 'i morgen, i morgen kan jeg endelig dra og bade igjen'. Selvsagt straffer sånn optimisme seg bestandig, og jeg ble nok nødt til å bite ordene i meg. Den kvelden var nemlig Margrethe ute på byen (som seg hør og bør), og Margrethe tok så en motorsykkel hjem sammen med Anders (som forresten har bursdag i dag - Gratulerer med dagen Anders!!!!). Når Jeg gikk av motorsykkelen, kjente jeg noe som gjorde noe helsikkes vondt på den høyre leggen min, og så ned for å se et stort brennmerke, med avflerret hud og det hele. Selvsagt var vår alles kjære i den tilstanden man ofte er i når man vender hjem fra byen, så istedet for å se nærmere på saken, gikk jeg opp og la meg. Dagen etterpå var sjokket stort, når jeg oppdaget det fantastiske brennmerket på leggen min. Visstnok er dette en så vanlig skade å få, at det kalles en asian tattoo (that's right folks, I have a tattoo). De to første dagene renset jeg det selv, og bandasjerte etter beste evne, men den tredje dagen dro jeg til sykehuset og fikk det renset med jod og bandasjert skikkelig. jeg fikk også tre medisiner på resept, blandt annet skikkelig sterk smertestillende, selv om det ikke var spesielt vondt. Barbro, min snille hjelpedame her i Hoi An, sa at jeg ikke trengte å ta noen av medisinene, men at jeg kunne ta de ut uansett, ettersom jeg får det igjen på reiseforsikring. Dette var også tilfeldigvis den første dagen jeg snakket med mine kjære foreldre siden jeg kom hit. Den telefonsamtalen foregikk ca sånn:

"hei Margrethe, hvordan går det med deg?"
"joda, veldig bra. Har vært på sykehuset i dag"
"på sykehuset??"
"jadda, er ikke no farlig, må dit for å komme til lege"
"jaha, hvorfor måtte du det?"
"jeg tryna og skrapte opp hele leggen min, og så brente jeg meg på en motorsykkel"
"motorsykkel??"
"ja, det er liksom taxiene her det, vi sitter på med de hele tiden, ikkeno farlig"
"nehei..."
"hvordan går det hjemme?"
.....

Hvis man kjenner til min mors skeptisisme ovenfor motorsykler, skjønner man at dette miligens ikke var den mest betryggende informasjonen å få servert.

Så var tiden inne for en helgetur til Nha Trang (7-10 september). Brannsåret så mye bedre ut, og saltvann er jo som vi alle vet desinfiserende, så nå skulle det bades. på fredag dro vi (jeg, Annikken, Miriam og Eline) på båttur ut til fire øyer utenfor Nha Trang. På programmet sto blandt annet snorkling, akvarium og floating bar (der vi faktisk fløt rundt med baderinger rundt oss og drakk skikkelig dårlig vin). Vi hadde en dtirbra dag, og på kvelden dro vi ut og møtte noen folk vi møtte på båtturen (blandt annet et kjempetrivelig slovensk par som jeg FREMDELES ikke har skrevet mail til.. fy skamme seg). Jeg kjente at øret mitt var litt rart, men tenkte med meg selv at det bare var innbilning. MEN, på lørdagen var det blitt verre. Øret mitt var opphovnet og jævlig, og det kom verk ut. Jeg hadde fått ørebetennelse!! Hva verre var, vi skulle ikke hjem før på søndag (nattbuss til mandag morgen), så jeg kom ikke til å komme meg til lege før mandag morgen. Natt til søndag sov jeg toppen en time, og søndag var en jæveldag uten like. Med torden og regn var lufttrykket sinnsykt, og øret mitt gjorde tusen ganger verre. Takket være Annikken og Helene sine smertestillende kom jeg meg igjennom turen, og fikk faktisk sovet en god del på bussen hjem. Mandagsmorgen dro jeg og Annikken rett til legen, og jeg fikk meg antibiotika og betennelsesdempende. Da skulla man tro at livet var godt igjen...

Men dengang ei. Antibiotikakuren var på fem dager, noe jeg syntes hørtes lite ut, men de gir jo ut så sterke kurer her at det går sikkert bra. Tenkte jeg. Gikk på medisin mandag-fredag, men øret føltes fremdeles rart ut. Lørdag - fremdeles hovent, Søndag - ennå verre.. I dag (mandag) ille. Så nå skal snille Barbro fra kulturstudier bli med meg til en autralsk lege i Da Nang klokka to, så jeg kan få en ny kur (og da skal jeg kreve ti dager).

Det var altså den historien. Siden jeg kom hit har jeg vært konstant skadet eller syk. Regner med jeg blir frisk akkurat i tide til regn- og flomsesongen, som starter om ca tre uker.