Dette er noe av det som har skjedd siden sist:

Jeg har studert ferdig i Vietnam, og sagt hadet til noen supre mennesker.
Jeg har reist i 6 uker etter eksamen, i Vietnam, Laos, Kambodsja, og litt i Thailand. (Dra til Laos folkens)
Jeg har vallet rundt i fjellet i Vietnam, og blitt tvunget i risvin av ei gammel minoritetsgruppedame. Jeg måtte også synge I vømmøladala der va d en gjeng, og La det swinge.
Jeg har hatt verdens galeste kveld på byen i Laos (tenk gale musikkvideoer, gammel dame og en munk, masse øl, cotton fields back home, linedancing, nyrike Laosianske ungdommer, verdens bruneste pub, og vår alles kjære eksmunk som dro oss med på hele greia!
Jeg har fått reisemage, og måtte tatt med Cecilie på kinesisk medisinsykehus i Kambodsja, så hun kunne få intravenøs næring og naturmedisin, for så syk ble hun (hun ble frisk, hurra).
Jeg har fremdeles ikke blitt kvitt ørebetennelsen (sa noen kronisk?).
Jeg har tilbragt fire dager alene i Bangkok, og funnet ut at storbyer faktisk ikke er så ille.
Jeg har feira jul i Hegra med min kjære familie, og bursdag og nyttår i Trondheim, med mine kjære venner.

Dette skjer framover:

Jeg har bestemt meg for å ta Global 2 i Oslo (selvstudium, så jeg kan bo hvor jeg vil), derfor må jeg dit 4-5. januar og 10-12. januar.
Jag skal til Cuba i tre uker (reiser 13. januar, kommer hjem 6. februar)
Jeg skal besøke Guro I london, og Cecilie i Wales (Guro flytter i januar, Cecilie i mars).
Jeg skal (forhåpentligvis) skaffe meg jobb og tjene litt penger.

Såh.. Da vet dere alt dere trenger å vite. Skulle det være mer er det lov å invitere meg med på noe nytt, spennende og interessant (evt kafe el kino) når jeg kommer hjem fra Cuba.

Vi jabbes.

Ting tar tid remains copyright of the author Margrethe, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Altså, kom til Saigon (Ho Chi Minh) på torsdagskvelden, og sjekket inn på hotell der. Den byen er helt sinnsyk, og må bare oppleves. Det er 8 millioner innbyggere, og 3,5 millioner motorsykler/scootere. ALLE kjører rundt med de i byen, og ingen stopper for noen ting. Skulle vi over gaten, måtte vi bare gå, så kjørte de rundt oss. Trikset var å gå sakte, så de så hvor vi kom til å gå, og hadde mulighet til å kjøre unna. Spiste helt fantastisk mat på en fortausrestaurant. Osv osv osv, bla bla bla.

Anyway, fredagen tilbragte vi i Saigon. Vi dro og så på co chi (stavingen her er jeg ikke sikker på) tunnellene. Det var der de vietnamesiske soldatene holdt til under krigen, og de tunellene er helt fantasiske. De er laget veldig små, så det er nesten umulig for noen på vår størrelse å komme igjennom. Dette gjorde det umulig for amerikanerne å komme seg ned i tunnellene. Genialt.

Kom til Hoi An På fredagskvelden, og her er livet fantastisk. Det bor 40 000 folk her, og de er trivelige alle sammen (ja, altså, de jeg har møtt iallfall). Skoleveien min er helt fantastisk. Jeg sykler ved vannet, forbi rismarker og stråhytter, og alle ungene som bor her kommer ut og roper hello når vi sykler forbi. De syns det er veldig stas med hvite folk. Folk kommer også bort til oss på gata og sier at vi er pene fordi vi er hvite, og vil ta på oss osv osv. De spør også bestandig først hva vi heter, og så hvor gamle vi er. Det er frodi her referer man ikke til du, eller til navn, men til status. Altså, hvis jeg snakker med en dame som er ca i en alder hvor hun kunne vært moren min, sier hun for eksempel ”datter bli med mor for å se butikk”. Da vil hun at jeg skal komme og se på varene hennes. Helt annerledes enn hjemme. Jeg har også blitt veldig flink til å prute, noe som er veldig (!!!!!!!!!!) nyttig. Folk er veldig pågående for å selge ting, og det er to hovedtaktikker. Det er ”jeg er bestevennen din”, som går ut på at de innsmigrer seg, gir oss masse komplementer, og spør oss masse om familie og norge osv osv, selv om ingen her vet hvor det ligger engang. (men, 95% kan lese og skrive her, og det er et veldig høyt tall). Det andre taktikken er ”stakkars meg”. Da syter og klager de over at de ikke har solgt noe, at jeg kjøpte av venninna deres, og at de må få solgt bare en ting i dag. Et gullkorn jeg fikk servert på stranda: ”open your heart and open your wallet”.

Ellers er folk kjempetrivelige, jeg har blitt godt kjent med en del folk her, og hun jeg bor sammen med er kjempetrivelig, selv om jeg ikke ser så fryktelig mye av henne. Vi har havnet blant litt forskjellig folk, men vi har det veldig koselig sammen. Jeg har kjøpt meg flunkende ny sykkel til 400kr, med korg, og lås, og lys, og klokke. Det er forresten masse tuting her. Her har nemlig hver enkelt ansvar for at andre vet de er i trafikken, så berting blir brukt som en slags ”her kommer jeg, ikke kjør inn meg”. Det er ikke sett på som frekt, så jeg har allerede blitt veldig flink til å plinge når jeg skal forbi noen.

Foreleseren vi har nå er helt fantastisk. Han er en professor fra Israel, som har engelsk som fjerdespråk (!), og snakker vietnamesisk. Han er helt fantastisk flink, og drar oss skikkelig inn i forelesningene. Nå driver vi og lærer litt om vietnamesisk kultur, og så skal vi snart begynne på gruppeoppgave.

Men, dette ble en lang mail. Jeg må bare nevne at vi har vært på sykkeltur på landsbyen i dag, og der var de virkelig ikke vant til å se hvite folk. Vi ble en attraksjon. Utenom det er strana her helt vidunderlig, og jeg har fått nappet hår på leggene og formet øyenbrynene med sytråd. Det funker faktisk veldig bra, og de er flinke her.

Så vet dere litt hvordan jeg har det, så skal jeg se om jeg får sendt iveg bilder etter hvert.

Margrethe i Vietnam (høres fremdeles rart ut)

PS: Veldig hyggelig å høre fra folk i Norge, så det er bare å sende mail.

Vietnam er fantastisk remains copyright of the author Margrethe, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs